Historikk

EOS-utvalget ble opprettet av Stortinget i 1996 etter en anbefaling av EOS-kommisjonen ledet av Arne Skauge. Bakgrunnen for opprettelsen var omfattende offentlig oppmerksomhet og politisk debatt omkring virksomheten i de hemmelige tjenestene. Debatten førte til nedsettelse av Lundkommisjonen, som i sin rapport fra 1996 konkluderte med at det særlig i 1960- og 70-årene hadde pågått en omfattende ulovlig politisk overvåking fra Politiets overvåkingstjeneste (POT) av personer og organisasjoner som tilhørte den politiske venstresiden i Norge. Den kritiske gjennomgangen som Lundkommisjonen foretok av en periode på ca. 50 år etter krigen samt etableringen av EOS-utvalget, markerte et skille mellom gammel og ny tid hva angår tjenestenes virksomhet og kontrollen med dem.

Nedsettelsen av Lundkommisjonen var til dels også et resultat av et politisk ønske etter opphøret av den kalde krigen om å etablere en kontrollordning for EOS-tjenestene ved å sørge for så langt som mulig at ulovlighetene fra tidligere ikke skulle få gjenta seg. Som en følge av dette vedtok Stortinget i 1995 en egen lov om kontrollen med de hemmelige tjenester - en parlamentarisk forankret kontrollordning for "etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste".

Det første utvalget ble valgt av Stortinget i mars 1996. Utvalget er dermed det yngste av Stortingets eksterne kontrollorganer, som i tillegg til EOS-utvalget omfatter Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen og Stortingets ombudsmann for Forsvaret. Opprettelsen av EOS-utvalget innebar en nyskapning særlig på to måter. For det første fikk vi et parlamentarisk forankret kontrollorgan, til forskjell fra det tidligere regjeringsoppnevnte kontrollutvalget. For det andre fikk utvalget mandat til å kontrollere alle de hemmelige tjenestene, inkludert utenlandsetterretningen, som ikke hadde vært gjenstand for ekstern kontroll tidligere.

Utvalget har siden opprettelsen ført en regelmessig og tett kontroll av de hemmelige tjenestene. For utvalget har særlig dialogen med ledelsen i tjenestene og inspeksjonsvirksomheten vært viktige elementer for å kunne bygge opp den kompetansen som utvalget har i dag og den høye grad av gjensidig tillit og respekt som har utviklet seg mellom tjenestene og utvalget.

Etter den kalde krigen har tjenestene vært gjennom betydelige omstillinger og har måttet tilpasse seg nye sikkerhetsutfordringer. I dag er det stor grad av ro og konsensus omkring tjenestene, og de fremstår som profesjonelle og rettssikkerhetsorienterte. Utvalgets erfaring er at det er helt nødvendig med klare regler for de hemmelige tjenestene, som et vern mot at hensynet til rikets sikkerhet tillegges for stor vekt i det løpende arbeidet, til fortrengsel for rettssikkerhet, personvern og demokrati. Utviklingen det siste tiåret har nettopp vært etableringen av tydligere rettsgrunnlag for tjenestenes virksomhet og større grad av detaljregulering av deres hjemler til inngrep overfor borgerne. Dette har gitt et tydeligere grunnlag for utvalgets kontroll, og ført til at utvalget har måttet styrke sin kompetanse når det gjelder den rettslige reguleringen av den virksomheten tjenestene bedriver.